Foto: Tore Sætre / Wikimedia

Vi skal ha et strengt og rettferdig system hvor det er likhet for loven. I møte med enkeltsaker kan det bli tøft.

Først vil jeg si at jeg skjønner godt at folk reagerer på denne saken. Med innledningen: «OFFER FOR LISTHAUGS KNALLHARDE LINJE» skriver TV2 en sak som startet før jeg ble statsråd. Derfor vil jeg bruke anledningen til å forklare systemet ordentlig. Jeg håper dere tar dere tid til å lese, og ikke forhåndsdømmer saken.

I TV2s ensidige spor lager de en sak om en person som har fått tilbakekalt statsborgerskapet av Utlendingsdirektoratet (UDI) Grunnen er at han skal ha løyet til norske myndigheter og oppgitt å være fra Somalia, mens han ifølge UDI er fra Djibouti. Veldig få fra Djibouti får asyl i Norge.

Det var en lignende sak tilbake i 2013. Da ble en Ap-politiker som var godt integrert fratatt statsborgerskapet etter 11 år i Norge. Han innrømmet å ha løyet og gitt falsk forklaring. Da kom ikke de samme kravene, og de samme utbruddene mot daværende statsråd med ansvar, Grete Faremo, uteble.

Dagens asylpolitikk og system har bred tilslutning i Stortinget, og systemet for å tilbakekalle statsborgerskapet har vært likt i en årrekke. TV2 får saken til å fremstå som om jeg har sittet og kokt sammen denne saken selv. Det er ikke tilfelle. Jeg blander meg ikke inn i behandling av enkeltsaker. UDI gjør en grundig vurdering, og det er vanlig at politiet bistår aktivt og etterforsker sakene. Han har også full anledning til å ta saken videre til Utlendingsnemda og til domstolene. Det har han valgt å gjøre, og det vil være en rettssak som begynner i februar.

Velkjent problem
Allerede i januar 2015, nesten et år før jeg ble statsråd, skrev NRK en sak om en rekke kilder som hevder at mange fra Djibouti har jukset seg til opphold, ved å utgi seg for å være fra Somalia. Det er nettopp dette nå UDI gjennomgår. Det å tilbakekalle statsborgerskap eller oppholdstillatelse handler om at man aldri skulle hatt det i utgangspunktet.

Som kilder NRK snakket med januar 2015 sier:

Men han og kameratene vet at ikke alle som fremfører den historien, snakker sant. De vil ikke ha navn og bilde på trykk når de forteller at de vet om mange som har fått opphold på falske premisser.

– Det er mange som har vokst opp i Kenya, men som sier at de kommer fra Somalia.
– Det er litt kjipt, fordi folk juger for å få opphold.

Hvorfor er systemet sånn?
Mange sier: «Denne personen er velintegrert og i jobb. Vi kan da ikke sende ut en slik person.» Til dem vil jeg si at vi kan ikke ha et system som er annerledes om man er ressurssterk eller ikke. Det skal ikke være forskjell på Kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Har man løyet og jukset seg til opphold skal det avdekkes, og man skal få det trukket tilbake. Det uthuler tilliten til systemet, og åpner opp for utstrakt juks om personer kommer unna med å svindle den norske stat.

Det å få asyl i Norge er lukrativt, og veldig mange vil få det bedre av å komme hit. Norge skal bidra og hjelpe de som faktisk har et beskyttelsesbehov. Det er de som virkelig trenger asyl det går utover om personer bevisst misbruker vårt generøse system.

I 2004-2005 ble det behandlet politisk i Stortinget hvordan man skulle behandle denne typen saker. Politikerne avviste å ha en foreldelsesfrist for denne typen saker, da det handler om at man har fått statsborgerskap man aldri skulle fått. Det var også tydelig fra både utvalget og departementet at konvensjoner ikke legger hindringer for at personer kan bli statsløse i tilfeller hvor de har fått statsborgerskapet på falske premisser. SV, som nå er så kritiske, var med på denne vurderingen.

Ap og Sp vil liberalisere
Etter å ha styrt etter samme regler i åtte år i regjering snur nå både Ap og Sp, og vil støtte et forslag fra SV om å legge om systemet. Forslaget vil innebære at slike saker vil kunne ta lengre tid for å få en avklaring.

Jeg forstår godt at man føler urettferdighet når man ser denne saken. Jeg håper likevel dere tenker selv, og ikke lar dere styre av denne typen journalistikk av TV2. Dette er alvorlige saker og det er ingen, hverken jeg, UDI eller andre som tar lett på det. Vi må ha et system som avdekker de som jukser seg til opphold i Norge. Alternativet er tross alt ikke holdbart om vi skal føre en ansvarlig politikk.

Bombastisk skrider kommentator i Dagsavisen, Hege Ulstein, til verket og erklærer at det er bare å glemme alt man har hørt om ankerbarn og hentebruder. Dessverre tar hun feil.

Ved å sause sammen en rekke påstander uten særlig dekning rundt motivene til oss som ønsker en streng familieinnvandringspolitikk, fremstilles det som om vi har løyet for å skape et «ganske skremmende bilde» for å forsvare våre innstramningsforslag. En rutinert kommentator som Hege Ulstein burde være mer nyansert i sin tilnærming.
Bare så det er sagt har Hege Ulstein rett i at det er 0,32 som har familieinnvandret pr. flyktning i perioden 1990-2015. Dessverre sammenligner hun epler og pærer, for hvilke landgrupper, tidsaspekt og andre forhold for de som kommer til Norge er vesentlig for hvor mange som ender opp med å komme gjennom familieinnvandring. La meg forklare.
Da innstramningsforslagene ble utarbeidet foretok Utlendingsdirektoratet (UDI) en analyse av hvor mange man forventet ville komme gjennom familieinnvandring til flyktninger i Norge de første 11 årene. Analysen viste at hver person som i 2004 – 2015 fikk opphold, anslagsvis ville medføre 0,6 familieinnvandrede. Det er tallet vi har brukt i innstramningsforslagene, og det er tallet jeg har benyttet meg av i diskusjoner om dette. Fasiten får vi ikke før en del år frem i tid.

UDIs analyse og SSBs tall skiller seg på flere måter. For det første har SSB kun sett på faktiske ankomster, i et større tidsrom enn UDI gjorde. UDI derimot så både på faktiske ankomster og anslo fremover i tid. Landgruppene som kommer nå er annerledes enn de som kom på 90-tallet. Tidsaspektet innebærer for eksempel at et forholdsvis stort antall bosniske flyktninger blir tatt med. Disse kom i stor grad som hele familier da de fikk beskyttelse i Norge, og dermed var det få som fikk innvilget familieinnvandring i etterkant. Rett og slett fordi familien allerede var her. Det samme gjelder kvoteflyktninger gjennom FN, som SSBs tall inkluderer. UDIs analyse for denne gruppen var på 0,2, noe som har en sterk sammenheng med at disse også i stor grad kommer som hele familier til Norge.

Anslag er alltid vanskelige, men når man skal sammenligne tall slik Ulstein kritiserer nettopp meg for å gjøre – bør hun selv holde tungen rett i munnen. Forslagene våre til innstramninger for familieinnvandring var rimelige og fornuftige. De innebar at man måtte legge seg i selen å jobbe eller få seg en utdanning, og være i stand til å forsørge familien før de kom til Norge. Alle partier utenom Frp og Høyre stemte mot forslagene.
Det Ulstein ikke tar med seg i det SSB la frem i deres rapporter er at familieinnvandring er innvandringstypen som har økt mest. SSB skriver at det er årlig nær fire ganger så mange familiegjenforente i 2015 som i 1990.

Det er et sterkt forsøk på å få høyresiden og meg til å fremstå som kyniske og ute etter å manipulere tall for å få det som vi vil. Fakta er fakta, uansett om du er på venstre- eller høyresiden. Det hadde hjulpet for alle parter om man sammenlignet epler med epler, og ikke pærer.

Det har vært mye kritikk og blest om alderstester i det siste. Realiteten er at asylsøkere aldersundersøkes fordi mange voksne oppgir å være barn.

– 80 prosent av de som sier de er under 18, mistenker man faktisk er over 18.

Det sitatet er ikke fra meg eller noen andre på høyresiden. Det er av Pål Lønseth som i 2010 var statssekretær for Arbeiderpartiet med ansvar for innvandringssaker.

La oss spole litt tilbake fra overskrifter, kritikk og blest.
I Norge har vi alderstester fordi det i mange saker ikke finnes dokumentasjon for alderen til asylsøkeren. Da må det gjøres vurderinger av utlendingsmyndighetene. Er de metodene helt ufeilbarlig? Nei, det er de ikke. Disse metodene brukes i en rekke andre europeiske land, og myndighetene bruker sikkerhetsmarginer.

Voksne oppgir å være barn
Erfaring over en rekke år viser at mange av de som kommer til Norge oppgir å være barn når de i realiteten er voksne. Opp gjennom årene har ansatte på mottak flere plasser også reagert på at personer som åpenbart er voksne behandles som barn. I tillegg vil feil alder bidra til at vedtaket i asylsøknaden kan være basert på helt feil premisser.

I Sverige har de ikke brukt alderstester. Det fører til at aldersvurderingene blir helt tilfeldige. Som direktør i Utlendingsdirektoratet (UDI) Frode Forfang skriver på sin blogg:

”…i Sverige, der myndighetene i dag ikke benytter aldersundersøkelser. Det fører til at aldersvurderingene blir helt tilfeldige og at den oppgitte alderen oftest legges til grunn. Det er blant annet kommet fram eksempler der personer som antas å være i siste halvdel av 20-årene, offisielt er ansett som mindreårige.”

En av grunnene til at vi i Norge startet igjen med alderstesting på 2000-tallet var reaksjoner på at voksne bodde på mottak sammen med barn. Det har i perioden januar-oktober i år vist seg at over 40 prosent av aldersundersøkelser har gitt resultat om at asylsøkeren er 20 år eller eldre.

Hadde vi fjernet aldersundersøkelsen hadde det bidratt til å undergrave folk flests tiltro til systemet.

 Omstridt medisinsk undersøkelse
Både UDI og UNE vet at de medisinske undersøkelsene ikke er helt ufeilbar. Det er nettopp derfor det opereres med sikkerhetsmarginer. Tvil skal gå asylsøkeren til gode. Medisinske undersøkelser er dermed bare en del av aldersfastsettelsen.

Slik gjøres aldersvurderingen
De medisinske aldersundersøkelsene består i dag av tre elementer; tann-røntgenundersøkelse, røntgenundersøkelse av håndledd, og en sammenfatting av resultatene fra undersøkelsene. Det private røntgeninstituttet Unilabs tar røntgen av hendene til unge asylsøkere og foretar en aldersestimering. Institutt for klinisk odontologi er ansvarlig for aldersvurderinger basert på tannutvikling. Resultatene sendes Barnesak AS, som foretar en endelig medisinsk aldersvurdering basert på de to undersøkelsene, som deretter sendes UDI. UDIs aldersvurdering tar utgangspunkt i den medisinske aldersvurderingen, som vurderes opp mot øvrig informasjon i saken.

Regjeringen ønsker å sikre bedre aldersundersøkelser, og på nyåret tar Folkehelseinstituttet over det overordnede fagarbeidet med aldersvurderingene og skal jobbe videre for å få mer treffsikre løsninger.

Grundig og ordentlig
Selv om mediene og venstresiden ønsker å fremstille asylpolitikken som inhuman og forferdelig, synes jeg dere bør lese denne teksten og tenke selv. Vi kan ikke være godtroende. Alderstesting er helt nødvendig, både for at folk flest skal ha tillit til systemet – men ikke minst av hensyn til de som faktisk er barn og skal følges opp.

 

Siden Talibans fall i 2002 har over 5,8 millioner afghanere returnert til Afghanistan, i all hovedsak frivillig. Hvor ofte får man høre om det her hjemme i Norge?

På debatten kan man få inntrykk av at Norge er det eneste landet i verden som returnerer personer til Afghanistan. Dette er langt fra tilfellet. Over en million er returnert til Afghanistan de siste årene hovedsakelig fra nabolandene Iran og Pakistan, men også fra ulike europeiske land, deriblant Norge. En stor andel av returene har vært assistert av UNHCR. UNHCR samarbeider nært med Pakistan, Iran og Afghanistan om returer.

Afghanistan er langt fra verdens beste land å bo i, og fremtidsutsiktene er ikke gode. Dersom utgangspunktet for å få opphold i Norge var at man kan få et bedre og tryggere liv, ville i praksis alle som søkte om beskyttelse få det. Dette ville ikke være bærekraftig for samfunnet fordi asyltilstrømningen fra land med dårlige levekår kunne blitt svært stor. Flyktningkonvensjonen legger til grunn at personer har krav på beskyttelse fra krig og konflikt. At du kan få et bedre liv økonomisk og på andre måter gir ikke oppholdsgrunnlag. Utlendingsmyndighetene (Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemda) legger føringer for hvilke land og områder det er trygt å returnere personer til. Dette gjøres også individuelt i hver enkelt sak. Vurderingene gjøres på bakgrunn av informasjon fra Landinfo som er et faglig uavhengig organ, og som holder seg oppdatert på forholdene i de ulike landene.

Regjeringen og jeg får nå mye kritikk for å returnere personer til Afghanistan. Det henvises til enkeltsaker som selvsagt alltid er vanskelig. Spesielt er fokuset på barn. Dette er vanskelig saker. Veldig mange barn i verden ville få et bedre liv i Norge enn i opprinnelig hjemland. Men signalet, dersom alle skulle få opphold, ville gjør Norge svært attraktivt for barnefamilier og ankomstene vil garantert øke. Hvorfor er det rettferdig at barn i familier som har råd til å ta seg til Norge automatisk skal få opphold og billetten til et godt liv, mens alle andre barn i familier som ikke har denne muligheten må være igjen?

Hva er rettferdigheten i det?

Det viktigste for meg og regjeringen er å hjelpe fleste mulig barn og mennesker som er i en vanskelig situasjon. Derfor er det mer fornuftig å bruke pengene i nærområdene til krig og konflikt heller enn å bruke penger på en stor asyltilstrømning i Norge. Det lave ankomsttallet i år gjør det mulig for oss å bevilge 500 millioner kroner ekstra til Jordan, Libanon og Tyrkia for å hjelpe syriske barn og familier med helsehjelp, skolegang og andre nødvendigheter for å ha et verdig liv.

FNs høykommisær for flyktninger oppgir at 5,8 millioner afghanere har returnert til Afghanistan siden Talibans fall i 2002. 80 prosent av dem har gjort det frivillig. Afghanistan er på langt nær et fantastisk land å bo i. Men skal man gjenoppbygge et land er det helt vesentlig at mange av de ressurspersonene som forlot det – kommer tilbake.

Afghanske myndigheter tilbyr også jord og annen assistanse. Det snakkes sjeldent om viktigheten av «retten til retur», et begrep som egentlig kommer fra FNs målsetninger. Selv med store folkevandringer, har folk rett på å reise tilbake til hjemlandet når forholdene bedrer seg.

Andre land topper terror-listen

Terrorangrep kan skje i mange land, noe vi har vært vitne til de senere årene. Når det nevnes at terror er noe som også rammer Afghanistan er det viktig å huske at Nigeria ligger nesten like høyt oppe på terrorisme-indeksen som Afghanistan. Likevel er det veldig få som får opphold i Norge dersom de kommer fra Nigeria. Hvorvidt det skjer terrorhandlinger i et land er med andre ord ikke avgjørende for om man får opphold i Norge. Det er også svært få som får opphold i Norge fra Pakistan selv om de også er langt oppe på denne listen.

På tiendeplass finner man Thailand, hvilket er et ønsket reisemål for mange nordmenn.

Verden er veldig sammensatt, og det må hele tiden gjøres vurderinger. Norske utlendingsmyndigheter og systemet vårt er ikke feilfritt, fordi mennesker er involvert, men det er blant det beste i verden og et godt system som jeg har tillit til. Vi kan ikke gi opphold til alle som ønsker seg hit. Om man er snill og grei, om man har lært språket fordi man ikke har reist ut etter å ha fått avslag, gir ikke oppholdsgrunnlag i Norge. Da må man returnere disse personene helst frivillig, men om nødvendig med tvang. Sånn må det være om vi ønsker å ha kontroll på tilstrømningen fremover. Signaler er svært viktig for hvilke land som er attraktive. Akkurat nå er Norge lite attraktivt noe ikke minst de rekordlave ankomsttallene så langt for 2016 viser. Dette kan fort snu om man begynner å slippe opp og gi etter for press fra ulike interessegrupper. Dette kommer jeg ikke til å gjøre!