Urovekkende få innvandrere fra enkelte land er i jobb

Mange innvandrere gjør en god innsats i det norske arbeidslivet og har lykkes med å bli integrert og forsørger seg selv. Men det er urovekkende få innvandrere fra enkelte land som er i full jobb. Enkelte innvandrergrupper har en sysselsettingsgrad på under 10 prosent. Innvandring koster mye penger, det må vi snakke mer om, rett og slett fordi det handler om at vedvarende høy innvandring vil kunne få alvorlige konsekvenser for den norske velferdsmodellen på sikt.

Innvandring av flyktninger og asylsøkere er dyrt. Utgifter til asylmottak, integreringstiltak, bosetting og norskopplæring er noen utgifter som er direkte knyttet til denne innvandringen. Vi er alle enige i at de som kommer hit skal integreres. Det vil vi skal resultere i at de kommer seg i jobb. Likevel kan det se ut til at vi har godtatt at mange av dem aldri blir selvforsørgende men lever av offentlige ytelser.

SSB har utarbeidet tall om innvandreres sysselsettingsgrad. Tallene er alarmerende. Bare 6 prosent av kvinner fra Syria er i full jobb (arbeider 30 timer i uken eller mer) det samme tallet for somaliske kvinner er 10 prosent. Tallene blir ikke stort bedre om man ikke legger heltid til grunn (arbeider 1 time eller mer i uken). Da er 10 prosent av syriske kvinner sysselsatte, og 26 prosent av de somaliske kvinnene.

Om vi ser på sysselsettingsgraden som en indikator på hvor vellykket integreringen er, kan vi slå fast at noe er alvorlig galt.

At for få er i heltidsjobb bidrar til at familier får dårlig økonomi. Eksempelvis lever nesten 38 prosent av barn med innvandrerbakgrunn i fattige familier, det viser tall fra 2016. Over 75 prosent av barn med bakgrunn fra Syria og Somalia levde i 2016 i familier med vedvarende lavinntekt, det samme tallet for barn med bakgrunn fra Irak, Afghanistan og Eritrea var på 50 prosent. Legger man disse indikatorene sammen, ser vi at innvandringen på sikt vil være en stor utfordring for velferdmodellens bærekraft om dette fortsetter.

Det venter tider med tøffe prioriteringer. Svingninger i oljeprisen, mer og mer motstand i flere partier mot å utnytte de fantastiske mulighetene vi har til å produsere mer olje og gass i fremtiden og gjennom dette sikre inntekter til Norge og arbeidsplasser til innbyggerne våre, samt at eldrebefolkningen øker fremover,  er noen av årsakene. I en tid med tøffe prioriteringer, er vi også nødt til å stille tydeligere krav. Et av disse kravene må være at også innvandrere kommer seg i full jobb og blir selvforsørgende.  Hvis man er opptatt av å ta vare på den norske velferdsmodellen for kommende generasjoner, må man være for en streng asylpolitikk.

Media og byrådet i Oslo tatt med buksene nede

Det er ikke første gang anklager og merkelige påstander kommer i min retning fra norske medier, kommentatorer og andre forståsegpåere. Siste nå er facebook- posten om at et sykehjem i Oslo ble lagt ned til store protester fra beboere og pårørende, og som nå brukes til å huse romfolk. Det har vært avdekket at mange romfolk kommer til Norge for å bedrive tigging, prostitusjon, pillesalg og annen type kriminalitet.  

I helgen kom det en påstand om at jeg var taus i sakens anledning, dette til tross for at journalisten fikk beskjed om at jeg var opptatt med familiære gjøremål. Taus er jeg ikke og det kommer jeg heller aldri til å bli. Men istedenfor å prioritere sensasjonshungrige medier har jeg prioritert familien min i helgen.

Ingenting av det jeg har sagt eller lagt ut er feil. Jeg ser at også VG erkjenner såpass i sin leder. Byrådet i Oslo med Ap og SV i spissen blir tatt med buksene nede og man forsøker å få saken til å handle om meg istedenfor det den handler om nemlig at de har kastet ut eldre fra St. Halvardshjemmet, og deretter brukt millionbeløp på å huse tilreisende romfolk som kommer til Norge for å tigge og drive kriminalitet. Hadde det vært opp til FrP hadde vi ikke brukt skattepenger på å gi husly til folk som ikke har noe i Norge å gjøre.

På toppen av det hele er det visstnok min skyld at sykehjemmet legges ned. Det vises til et vedtak fra da jeg var med å styre Oslo. Jeg gikk altså av i 2011 og har ansvaret for det som skjer i 2018! Det er rent tull og tøys at dette handler om et gammelt vedtak. Det gjøres selvsagt unntak fra regelen om bad på rommet i Oslo. Hele 550 rom på kommunale sykehjem i Oslo har ikke bad på rommet og det er ingen planer om å legge ned disse sykehjemmene. Dette handler om Arbeiderpartiets og SVs kampanje mot private og ideelle aktører som ønsker å gi et godt tilbud. De setter ideologi foran de eldres behov. Det gjør vondt å se på.

Det er et faktum at det er blitt 283 færre sykehjemsplasser i Oslo siden Ap, SV og MDG overtok med støtte fra Rødt. Det er planer om å legge ned enda flere. Er så behovet for plasser i Oslo redusert? Når man ser på henvendelsene til oss og våre partikollegaer på Rådhuset, som nok er toppen på isfjellet, så er det ingen grunn til å tro at behovet for plasser er mindre i Oslo.

Eldre fortjener ikke å bli behandlet som pakkepost. Vi vet det er traumatisk og brutalt for mange eldre å bli flyttet på denne måten. Det var sterke bilder på NRKs brennpunktdokumentar å se beboere og pårørende gråte av å bli tvangsflyttet. Byrådet fortsetter imidlertid ufortrødent videre. Et av de neste sykehjemmene på listen er Frognerhjemmet der Ingrid Espelid Hovig og en rekke andre eldre skal tvangsflyttes.

Det er fascinerende å se hvordan mediene har en standard for meg og en annen standard for de politisk korrekte politikerne. Verre er det at norske medier, kommentatorer og også politiske motstandere stempler mine og FrPs sympatisører for dumme og enkle mennesker som ikke forstår sitt eget beste. Hadde dere vært med rundt og snakket med folk så ville dere sett og hørt at de er verken enkle eller dumme, men mennesker som fortjener samme respekt som alle andre.

Selvfølgelig er ikke alle kulturer like mye verd

Når vi reiser til andre land eller ser nyhetsinnslag fra land langt unna, blir vi stadig minnet på at vi ikke må ta våre verdier for gitt.

I boken til professor Terje Tvedt, Det internasjonale gjennombruddet, dokumenterer han godt hvordan politikere og akademikere sto sammen for et syn om at våre verdier er universelle. Og hvis vi bare snakket med, og ga pengebistand til land som forfekter det motsatte av oss, ville de til slutt bli som oss. Denne teorien slo selvsagt sprekker, og hører hjemme på historiens skraphaug.

I vår tid befinner vi oss på mange måter i en konflikt om verdier. Mange land legger til grunn verdier som legitimerer steining av kvinner som er utro, at homofile blir hengt og kritiserer man religionen blir man møtt med vold.

Mange tror at disse holdningene bare er hos en liten minoritet med fanatiske islamister. Det er heldigvis bare en liten minoritet med fanatikere som er villig til å bruke terror, men holdningene er bredt forankret i mange muslimske land. Ifølge Pew Research, et velanerkjent meningsmålingsbyrå i USA, ønsker den overveldende majoritet i mange muslimske land å innføre sharialovgivning som offisiell lov i landet.

Noen av de som flykter fra disse landene flykter nettopp fra disse verdiene fordi de ønsker frihet. Da er det helt uakseptabelt at de møter igjen ukulturen og verdiene som de flyktet fra i Norge og Europa. I mine øyne er det naivt å tro at holdningene til alle som kommer fra disse landene legges vekk med én gang de passerer passkontrollen på Gardermoen.

Flere av landene hvor det kommer flest asylsøkere til Norge og Europa er det bred støtte til sharia i deres hjemland. I Afghanistan støtter 99 prosent av muslimer at sharia skal bli offisiell lov. For Irak er tallet 91 prosent. I Sør-Asia støtter 76 prosent at man skal henrette dem som forlater islam.

Skal vi bevare norske og vestlige verdier som full ytringsfrihet, religionsfrihet og likestilling er vi nødt til å stå opp for dem. Norge er ikke perfekt. Men at vi er kommet dit vi er med det verdisettet vi har, kan ikke anses som noen tilfeldighet. Det er mange menn og kvinner som har kjempet for at vi skulle kunne nyte godt av den friheten vi i dag har, og som mange tar for gitt.

Sverige som ofte blir et eksempel på hvordan vi ikke bør møte innvandring og integreringsutfordringene, går også frem som et dårlig eksempel i denne saken. Nå viser det seg at 27 av 40 barnehager vil tvinge barn til å bruke hijab og innføre faste pauser for bønn.

Dette er ikke å stå opp for våre verdier. Det samme ser vi i debatten om niqab og burka. Nylig ble det innført forbud mot heldekkende plagg i undervisningen. Det skulle bare mangle at man kunne kommunisere med lærere og andre elever når man er i et klasserom. Likevel fremstiller enkelte dette som en form for rasisme hvor det handler om å undertrykke muslimer. Få ting er lengre fra sannheten.

Det handler om å stå opp for våre verdier. Skal vi lykkes der Sverige ikke har lyktes, er vi nødt til å verne om våre verdier. Vi må ikke la de som er tolerante mot det intolerante få styre. Tiden er absolutt inne for å forby burka og niqab i det offentlige rom, og innføre forbud mot hijab på skole og i barnehagen. Tiden er overmoden for å sette foten ned. De som vil leve etter undertrykkende og intolerante verdier har mange land i verden å flytte til. Vil man være i Norge må man innrette seg etter våre lover, regler og verdier.

– Sylvi

Norge trenger nye verktøy i kampen mot terror

Vi står i en ny tid med fremmedkrigere og terrorister som angriper vår nasjonale sikkerhet. For å beskytte landet vårt trenger vi mulighet til å frata de som angriper Norges sikkerhet statsborgerskap og inndra passet deres.

I dag er det slik at statsborgerskap kun kan inndras i tilfeller hvor personer har fått det på feil grunnlag. I kampen mot en helt ny terrortrussel trenger vi nye hjemler som gjør at vi kan frata terrorister og de som går til angrep på Norges nasjonale interesser statsborgerskap og pass.

Arbeiderpartiet og andre har hevdet at jeg har fremstilt det feil ved mitt innlegg i går. Det stemmer ikke. Arbeiderpartiet går i Stortinget inn for å stemme ned hele hjemmelen for å kunne frata noen statsborgerskapet når de eksempelvis er fremmedkrigere.

De som jobber tettest med bekjempelse av terror og angrep på nasjonal sikkerhet, Politiets Sikkerhetstjeneste (PST), støtter forslagene.

Trusselen om å miste statsborgerskap er et kraftfullt og avskrekkende virkemiddel. Tap av statsborgerskap vil begrense muligheten for å drive med terrorvirksomhet i Norge fordi det åpner for utvisning, og fordi det gjør det vanskelig å reise for dem det gjelder. Ved å få denne hjemmelen på plass beskytter vi det norske samfunnet mot de som ønsker å ødelegge det.

Grunnen til at vi har foreslått at dette skal kunne bestemmes av departementet er fordi dette er et sikkerhetstiltak. For å kunne avverge et terroranslag må tap av statsborgerskap kunne iverksettes raskt. Det er ikke snakk om å gå vekk fra rettsstatlige prinsipper, som enkelte har hevdet i debatten. Vedtaket kan selvsagt bringes inn for domstolene.

Bærekraftig innvandring? – da må bremsene på

Siden 2012 har Norge gitt oppholdstillatelse til personer som har kommet som asylsøkere, familiegjenforente, tusenvis av kvoteflyktninger gjennom FNs Høykommissær og 1500 relokaliserte asylsøkere fra Hellas og Italia. Til sammen er det snakk om nesten 80 000 mennesker! Dette er et dramatisk høyt antall som innebærer at det har kommet flere til Norge og fått opphold siden 2012, enn det er innbyggere i dagens Drammen kommune, som er Norges 5. største by.

Regjeringen og FrP foreslår at Norge skal ta imot 1120 kvoteflyktninger gjennom FNs Høykommissær for flykninger neste år. Som er nærmere nivået vi tok imot før Arbeiderpartiet initierte å ta imot 8.000 syriske flyktninger. Dette var FrP imot.

I tillegg til kvoteflyktninger vil det komme et ukjent antall asylsøkere på egen hånd, og ikke minst tusenvis på familiegjenforening. Familiegjenforeningen kan komme til å bli svært høy i mange år fremover fordi det har kommet så mange de siste årene. Ser vi på hvilke land i Europa som har gitt oppholdstillatelse til flest flyktninger per million innbyggere i perioden 2008-2016, ligger Norge på 3. plass etter Malta og Sverige.

Norge på 3. plass i toppen av antall som har fått opphold.

graf

Vi har enorme utfordringer med å integrere de som allerede har kommet. Som nevnt over er det snakk om nesten 80 000 personer bare siden 2012. Flere kommunepolitikere jeg har snakket med signaliserer at man er bekymret for økningen i sosialhjelpsutbetalingene. Hadde sysselsettingen vært den samme for ikke vestlige innvandrere som for befolkningen for øvrig hadde vi hatt 90 000 flere sysselsatte. Integreringsresultatene i kommunene er svært varierende. Noen gjør det bra, mens andre gjør det katastrofalt dårlig. Når kommunene ikke lykkes med å lære personer norsk og få dem i jobb, er dette et problem for vårt samfunn og bærekraften i velferdsmodellen vår på sikt, men det er også et stort problem for flyktningene det gjelder som får en dårlig start på integreringen fordi tilbudet i kommunen ikke holder kvalitetsmessig mål.

Neste år må integreringsbudsjettet nesten dobles for å finansiere økningen i antallet som bosettes etter de store ankomstene i 2015, til over 17 milliarder kroner. Jeg mener at det slettes ikke mangler penger til integrering, men at resultatene ikke er god nok. Jeg vil derfor fremover jobbe med å se på hvordan pengene kan brukes bedre for å få bedre resultater.

Det er positivt at asylankomstene nå er rekordlave. Dette gir oss mulighet til å bruke flere milliarder kroner i nærområder til krig og konflikt, istedenfor til å finansiere asylmottaksplasser i Norge. Jeg skjønner det er vanskelig for de som mister jobben rundt omkring på asylmottak i Norge. Men jeg mener det er bra at disse pengene heller brukes til å få barn på skole, dekke menneskers basale behov for mat, helsehjelp og annet i nærområder til krig og konflikt. Pengene strekker lenger og vi kan hjelpe flere av våre 65 millioner medmennesker i verden, som er på flukt fra krig og konflikt.

Norske kommuner har gjort en kjempejobb med å bosette og ikke minst hjelpe oss å håndtere den kritiske situasjonen som oppstod i 2015, da over 30 000 asylsøkere kom til Norge. Nå mener jeg at hovedfokuset til norske kommuner må være å integrere de nesten 80 000 personene som har fått tillatelse til å være her bare siden 2012. Vi vet at det også før dette ble gitt tillatelse til tusenvis av mennesker hvert eneste år. Skal vi ta vare på vår velferdsmodell på lengre sikt, og forhindre et enda sterkere press på våre verdier i et lengre perspektiv, så er våre handlinger hvert år fremover svært viktig. Vi må som politikere ta ansvar for at vi tar imot et bærekraftig antall personer som skal integreres. Da må bremsene på.

Evig vingling fra Arbeiderpartiet

(Denne teksten ble først publisert hos VG Nett.)

Arbeiderpartiet må ta virkeligheten innover seg, og lære av tidligere feil – før de påfører Norge en liberalisering som kan koste dyrt både for barna det gjelder og for landet vårt.

Frp og regjeringen fikk gjennom viktige asylinnstramninger i Stortinget som har bidratt til at Norge har hatt den sterkeste nedgangen i antall asylsøkere i hele Europa. Det er ikke tilfeldig. Nå skal Ap tydeligvis bruke første mulighet til å myke opp politikken de var med på å stramme inn. Når skal de lære av historien?

For nylig gikk Arbeiderpartiets innvandringspolitiske talsmann Stein Erik Lauvås ut og sa at det første de skal ta tak i når Stortinget åpner igjen i oktober, er å myke opp politikken for asylbarn.

Det gjør inntrykk på alle at barn forsvinner fra asylmottak eller begår selvskading. Derfor har regjeringen og samarbeidspartiene bevilget 50 millioner kroner til økt bemanning og barnefaglig kompetanse i asylmottak for enslige mindreårige. Men hva foreslår Ap egentlig, og hva vil det føre til?

Alle som har et beskyttelsesbehov og reelt flykter fra krig og konflikt vil få opphold i Norge, det gjelder enten du er over eller under 18 år. Er du over 18 år, får avslag på asylsøknaden og heller ikke har annet grunnlag for opphold i Norge, blir du returnert til hjemlandet. Dette er viktig for å sikre at vi hjelper de som faktisk trenger det – og ikke belønner at folk som er økonomiske migranter og som forsøker å misbruke det generøse asylsystemet vårt.

Når det gjelder enslige mindreårige som ikke har et beskyttelsesbehov, returneres disse ikke før de er 18 år hvis de ikke har kjente foreldre eller andre omsorgstilbud i hjemlandet.

Etter en voldsom økning i ankomstene av enslige mindreårige og en voldsom økning i kostnader forbundet med dette, strammet Stoltenberg II-regjeringen i 2009 inn regelverket og innførte dagens bestemmelse med tidsbegrensede tillatelser til enslige mindreårige asylsøkere mellom 16 og 18 år. SV tok dissens. Det som sjeldent nevnes er imidlertid hvor viktig signalene var knyttet til innstramningene som ble gjort. Like etter innstramningen stupte tallene for antallet enslige mindreårige som kom til Norge.

Graf over midlertidige tillatelser for enslige mindreårige asylsøkere

Graf
Det fremste målet for politikken overfor enslige mindreårige må være å sikre at færrest mulig barn uten beskyttelsesbehov legger på flukt til Norge. Det er beregnet at omtrent 90 prosent av de enslige mindreårige migrantene reiser med menneskesmuglere. Det er en lang og veldig farlig reise der mange opplever overgrep, vold, undertrykkelse og til og med drap er rapportert.

Hvis vi gjør Norge mer attraktivt for en bestemt gruppe, spesielt denne, vil flere komme og flere vil bli utsatt for disse umenneskelige handlingene. Mens menneskesmuglerne kynisk utnytter familier og barn for å tjene penger ved å love dem gull og grønne skoger, er det vår plikt å ikke lokke dem ut på denne flukten. Mange har ikke beskyttelsesbehov, men om Ap nå snur og gjennomfører endringer kan disse bli premiert med varig opphold i Norge selv om de ikke trenger beskyttelse.

Det Ap og andre partier nå kan komme til å vedta er i realiteten et asylamnesti. Det har sjeldent fungert godt. Ved å si at dagens lovverk er for strengt, og at de vil gi permanent opphold uansett om man er reell flyktning eller ikke, kan det skape et sterkt press mot Norge. Alle med logisk sans forstår at dette med stor sannsynlighet vil føre til at langt flere enslige mindreårige asylsøkere vil komme til Norge. Det ser vi også tydelig i alt som er av statistikk. Innstramninger fører til at færre kommer, og liberaliseringer sender signaler som gjør at flere kommer. Det har en selvforsterkende effekt. Som vi ser i grafen ovenfor har det en sterk sammenheng mellom antallet midlertidige tillatelser, altså at færre får bli i Norge, og hvor mange enslige mindreårige som kommer.

Etter den velkjente invitasjonen fra Jonas Gahr Støre i 2015 om å ta imot 10 000 kvoteflyktninger kom det 31 000 asylsøkere. Omtrent 5500 av dem var enslige mindreårige asylsøkere. Dette var en helt uholdbar situasjon. Etter innstramninger og tydelige signaler til de grunnløse asylsøkerne har det i 2017 kommet 149 enslige mindreårige asylsøkere til Norge.

Norge har stø kurs og stødig kontroll med innvandringspolitikken. Det siste vi trenger nå er eksperimenter basert utelukkende på gode intensjoner og ikke fakta. Jeg håper inderlig Arbeiderpartiet tar innover seg virkeligheten, og lærer av sine tidligere feil før de påfører Norge en liberalisering som kan koste dyrt både for barna det gjelder og landet vårt.

Talen min til årets integreringskonferanse

Tale 27. september

Velkommen til årets integreringskonferanse. Her samles viktige aktører på integreringsfeltet og diskuterer utfordringene vi må lykkes med for å skape et best mulig samfunn for alle, der alle har like muligheter uansett bakgrunn. Friheten til å leve sitt liv og ta egne valg er en rettighet som det må kjempes for i Norge også i 2017. Det er viktig å ta debattene og diskutere de problemene vi har, på samme måte som vi liker å fremheve det som går bra. Å ikke ta debatten og diskutere problemer løser ingenting.

Innvandrings- og integreringsdebatten er ingen hvilken som helst debatt. Den har seilet opp til å bli en av de viktigste sakene for folk flest ikke bare i Norge men i nær sagt hele Europa.

Mye går godt i Norge, også når det gjelder integrering. Mange lærer seg norsk, kommer i arbeid, og veldig mange respekterer og etterlever viktige verdier som demokrati, ytringsfrihet, religionsfrihet og likestilling for å nevne noe. Det blir satset mer på arbeidspraksis i integreringsløpet. Vi setter mer krav til den enkelte.

Men integreringen er ikke bare en solskinnshistorie, og det kan ikke bare løses med offentlige budsjetter og hyggelige festtaler. Det krever hardt arbeid, ikke bare fra myndighetene, men også fra den enkelte som skal integrere seg. Jeg synes det er bra at flyktninger sier fra når tilbudet de får ikke er godt nok. Jeg vil gi honnør til flyktningene som ble bosatt i Gamvik kommune som opplevde at norskopplæringen var for dårlig. De klaget dette inn til Fylkesmannen. Dette fortjener de honnør for, ikke hatefulle og rasistiske bemerkninger som man opplevde i lokalavisen.

Få andre debatter er som innvandrings- og integreringsdebatten. Det er mye temperatur og mange følelser i sving. Dette er forståelig fordi det handler om mennesker. Den store majoritet besinner seg og opptrer ordentlig i debatten, eller har resignert fordi de ikke orker å delta lenger. Jeg mener det er på tide at den offentlige debatten blir mer konstruktiv. Jeg vil derfor oppfordre alle til å opptre på sosiale medier og ellers på nettsteder som du gjør i møte med mennesker. Ikke skriv noe du ikke ville sagt. Tolk de som har andre meninger enn deg i beste mening heller enn i verste. Og la oss ha en felles front for å bekjempe rasisme og ekstreme holdninger uansett hvilke miljøer den har sitt utspring i.

Personer med innvandrerbakgrunn har like stor frihet til å ytre sine meninger som alle andre. Det er uakseptabelt at personer risikerer å bli hetset, angrepet og truet på basis av at de er mørke i huden. Slik som Sumaya Jirde Ali, en person som er uenig med meg i nær sagt alt jeg noen gang har sagt. Men det er hennes rett, og den friheten skal man ha i Norge, uansett hvilken bakgrunn man har, og uansett om du er jente eller gutt. De som hetser og truer Ali på denne måten, også i mitt navn, skal vite at de har ingen støtte hos meg. Jeg tar fullstendig avstand fra dem, og de skal vite at det de gjør er uakseptabelt, og helt på akkord med de norske verdiene – hvor vi ikke truer hverandre bare fordi vi er uenige.

Det er forkastelig at en 17 år gammel gutt i Grorud AUF opplever grusomme kommentarer etter at han ble intervjuet på valgvaken. Jeg forstår at moren hans gråt når hun leste kommentarer som kom i kjølvannet av intervjuet. Mye av det var reinspikka rasisme. Jeg ville også grått om slike ting var sagt om mitt barn.

Kvinner som Shurika Hansen og Amal Aden opplever annen hets og andre trusler. De opplever noe som vi ikke er vant til i Norge. Nemlig at familie, slekt og innvandrermiljøet de har tilknytning til, angriper deres rett til å være frie. For noen av dem har det gått så langt at de trenger politibeskyttelse. For andre trenger de å «komme seg vekk» og reise unna de som stadig skal legge seg opp i livet deres. De blir bedt om å holde kjeft, de blir truet på det groveste, og folk skal bestemme over hvordan de kler seg, ter seg, og hvem de gifter seg med. Det er en ukultur vi aldri må akseptere i Norge, og på samme måte som vi slår ring om de som får hets og trusler, må vi sette ned foten for disse mørkemennene og være tydelige på at vi aldri vil akseptere at de får frarøve friheten til innvandrerjenter i Norge.

Det er et faktum at det finnes rasisme i Norge. Nazister marsjerer i gatene våre igjen. Når man vet hvilken grusom og totalitær ideologi disse personene fremhever er det grusomt å tenke på at det finnes personer med disse meningene i Norge i 2017. Selv om dette er en marginalisert gruppe er det viktig å være på vakt overfor disse kreftene. Norge har et lite miljø men vi skal ikke lenger enn til Sverige før vi ser et større miljø. Sverige har ikke hatt en åpen innvandringsdebatt men har et stort nazistmiljø. Svaret på å bekjempe disse kreftene er ikke å slutte å snakke om det. Tvert imot det er å fortsette den åpne debatten, selv om den er vanskelig.

Vi vet også at jødehatet lever i beste velgående i Norge og Europa. Jøder som søkte tilflukt på dette kontinentet er nå i ferd med å flykte på ny grunnet økende jødehat.

Mens vi før trodde jødehat var noe forbeholdt høyreekstreme krefter er det ikke lengre slik. I en rapport fra Holocaustsenteret oppgir flere jøder som bor i sammenlignbare land at de blir utsatt for mer vold og trusler av venstreekstreme og ikke minst islamistiske ekstreme.

Vi har bekjempet nazismen, fascismen og kommunismen. Vår tids totalitære ideologi er islamismen, og den må også bekjempes.

Men det er også flere typer hets og trusler i landet vårt. Det finnes mørkemenn og det finnes rasister som skal bekjempes. Men det finnes også mange helt vanlige mennesker, med helt legitime meninger som blir skremt til taushet i den offentlige debatten. Det skal svært lite til for å bli stemplet som rasist. Flere kom bort til meg i valgkampen og sa at de gjerne skulle deltatt i debatten men at de ikke orket belastningen.

Dette er heller ikke noe nytt. På fjorårets integreringskonferanse hadde vi besøk av professor Unni Wikan som snakket om debatten på 1990- tallet. Hun ble stemplet som rasist og nazist for å ta til ordet for å stille krav om at de som kom til Norge må lære norsk. Hun fikk et voldsomt mediekjør mot seg.

Nå har vi heldigvis kommet mye lengre. Men vi er fortsatt langt unna en offentlig debatt hvor vi kan diskutere uenigheter, og slutte å tilegne hverandre forferdelige motiver. Meningspolitiet mener at alle som har andre oppfatninger enn dem selv er rasister, fascister og nazister. Det kan se ut som om de som snakker mest om raushet og toleranse, har minst raushet og toleranse mot dem som har andre meninger. Problemet med dette er at det utvanner begreper og lar de som virkelig er rasister og nazister «slippe litt unna».

Så la oss bekjempe alle ytterliggående krefter og slutte med drittslengingen i kommentarfeltene. Da kan vi kanskje komme videre med debatten. Vi har utfordringer og de må vi tørre å snakke om. Dersom yrkesdeltakelsen blant innvandrere var den samme som for etniske nordmenn ville 90 000 flere vært i jobb. For velferdsmodellen vår på lenger sikt er det viktig å lykkes bedre.

Skal vi klare det, må vi bekjempe de ytterliggående kreftene som ønsker å ødelegge samfunnet vårt, og kombinere en streng innvandringspolitikk med en integreringspolitikk som stiller krav og sørger for at folk som kommer til Norge aksepterer våre verdier, kommer i arbeid og betaler skatt.