Siden 2012 har Norge gitt oppholdstillatelse til personer som har kommet som asylsøkere, familiegjenforente, tusenvis av kvoteflyktninger gjennom FNs Høykommissær og 1500 relokaliserte asylsøkere fra Hellas og Italia. Til sammen er det snakk om nesten 80 000 mennesker! Dette er et dramatisk høyt antall som innebærer at det har kommet flere til Norge og fått opphold siden 2012, enn det er innbyggere i dagens Drammen kommune, som er Norges 5. største by.
Regjeringen og FrP foreslår at Norge skal ta imot 1120 kvoteflyktninger gjennom FNs Høykommissær for flykninger neste år. Som er nærmere nivået vi tok imot før Arbeiderpartiet initierte å ta imot 8.000 syriske flyktninger. Dette var FrP imot.
I tillegg til kvoteflyktninger vil det komme et ukjent antall asylsøkere på egen hånd, og ikke minst tusenvis på familiegjenforening. Familiegjenforeningen kan komme til å bli svært høy i mange år fremover fordi det har kommet så mange de siste årene. Ser vi på hvilke land i Europa som har gitt oppholdstillatelse til flest flyktninger per million innbyggere i perioden 2008-2016, ligger Norge på 3. plass etter Malta og Sverige.
Norge på 3. plass i toppen av antall som har fått opphold.
Vi har enorme utfordringer med å integrere de som allerede har kommet. Som nevnt over er det snakk om nesten 80 000 personer bare siden 2012. Flere kommunepolitikere jeg har snakket med signaliserer at man er bekymret for økningen i sosialhjelpsutbetalingene. Hadde sysselsettingen vært den samme for ikke vestlige innvandrere som for befolkningen for øvrig hadde vi hatt 90 000 flere sysselsatte. Integreringsresultatene i kommunene er svært varierende. Noen gjør det bra, mens andre gjør det katastrofalt dårlig. Når kommunene ikke lykkes med å lære personer norsk og få dem i jobb, er dette et problem for vårt samfunn og bærekraften i velferdsmodellen vår på sikt, men det er også et stort problem for flyktningene det gjelder som får en dårlig start på integreringen fordi tilbudet i kommunen ikke holder kvalitetsmessig mål.
Neste år må integreringsbudsjettet nesten dobles for å finansiere økningen i antallet som bosettes etter de store ankomstene i 2015, til over 17 milliarder kroner. Jeg mener at det slettes ikke mangler penger til integrering, men at resultatene ikke er god nok. Jeg vil derfor fremover jobbe med å se på hvordan pengene kan brukes bedre for å få bedre resultater.
Det er positivt at asylankomstene nå er rekordlave. Dette gir oss mulighet til å bruke flere milliarder kroner i nærområder til krig og konflikt, istedenfor til å finansiere asylmottaksplasser i Norge. Jeg skjønner det er vanskelig for de som mister jobben rundt omkring på asylmottak i Norge. Men jeg mener det er bra at disse pengene heller brukes til å få barn på skole, dekke menneskers basale behov for mat, helsehjelp og annet i nærområder til krig og konflikt. Pengene strekker lenger og vi kan hjelpe flere av våre 65 millioner medmennesker i verden, som er på flukt fra krig og konflikt.
Norske kommuner har gjort en kjempejobb med å bosette og ikke minst hjelpe oss å håndtere den kritiske situasjonen som oppstod i 2015, da over 30 000 asylsøkere kom til Norge. Nå mener jeg at hovedfokuset til norske kommuner må være å integrere de nesten 80 000 personene som har fått tillatelse til å være her bare siden 2012. Vi vet at det også før dette ble gitt tillatelse til tusenvis av mennesker hvert eneste år. Skal vi ta vare på vår velferdsmodell på lengre sikt, og forhindre et enda sterkere press på våre verdier i et lengre perspektiv, så er våre handlinger hvert år fremover svært viktig. Vi må som politikere ta ansvar for at vi tar imot et bærekraftig antall personer som skal integreres. Da må bremsene på.