Nei til diskriminering i religionens navn

På Dagsnytt Atten 18. desember, satt Hanne Bjurstrøm, tidligere AP-statsråd og nå likestilling- og diskrimineringsombud, religionsfrihet over kvinners rettigheter.

Bakgrunnen for debatten er den såkalte håndhilsesaken. I denne saken var det en muslimsk mann som mistet jobben på en skole, fordi han ikke ville håndhilse på kvinner. Det mener jeg bare skulle mangle. Bjurstrøm synes det er greit at muslimske menn ikke vil håndhilse på kvinner. Det er hårreisende.

I debatten sa Bjurstrøm, at det at den muslimske mannen hadde mistet jobben som følge av at han ikke ville håndhilse, bare gjaldt denne ene saken, og ikke alle saker hvor menn diskriminerer kvinner. Jeg synes det er hårreisende at man kan tolke Bjurstrøm dithen at hun i realiteten mener at religionsfrihet skal trumfe alle andre norske og vestlige verdier. Religiøs fanatisme skal altså settes over likestilling og likeverd.

Bjurstrøm sa at det er når debatten ble vanskelig at mindretallet trenger et vern mot flertallet. Med andre ord synes hun at et mindretall av menn som diskriminerer kvinner, skal beskyttes mot et flertall som mener det er galt.

Bjurstrøm har dessverre ikke forstått at anti-liberale og menneskefiendtlige holdninger ikke fortjener beskyttelse. Dette knefallet for fanatisme, og da spesielt islamistisk fanatisme, er en direkte trussel mot våre frihetsverdier og vårt samfunn.

Generalsekretær i LIM, Dana Manoucheri satt også i panelet og representerte norske, moderne kvinner på en fantastisk måte. Hun gjorde det svært tydelig: religion er noe man skal holde for seg selv. På arbeidsplassen er det arbeidsplassens regler som gjelder.

I debatten ble det stilt spørsmål ved hvor grensen for religionsfrihet skal gå. For meg er svaret enkelt: Ingen religion skal settes over norske og vestlige frihetsverdier. Tvert i mot må også de som utøver ulike religioner innrette seg etter de samfunnene som de har valgt å flytte til. Ønsker man å systematisk undertrykke og forskjellsbehandle negativt kvinner, bør man finne seg et annet samfunn enn det norske å bo i. Og spørsmålet er om ikke Norge etter denne saken bør finne et nytt likestilling- og diskrimineringsombud som setter våre frihetsverdier i høysetet og som ikke aksepterer at religiøs fanatisme skal få undergrave dem.

Urovekkende få innvandrere fra enkelte land er i jobb

Mange innvandrere gjør en god innsats i det norske arbeidslivet og har lykkes med å bli integrert og forsørger seg selv. Men det er urovekkende få innvandrere fra enkelte land som er i full jobb. Enkelte innvandrergrupper har en sysselsettingsgrad på under 10 prosent. Innvandring koster mye penger, det må vi snakke mer om, rett og slett fordi det handler om at vedvarende høy innvandring vil kunne få alvorlige konsekvenser for den norske velferdsmodellen på sikt.

Innvandring av flyktninger og asylsøkere er dyrt. Utgifter til asylmottak, integreringstiltak, bosetting og norskopplæring er noen utgifter som er direkte knyttet til denne innvandringen. Vi er alle enige i at de som kommer hit skal integreres. Det vil vi skal resultere i at de kommer seg i jobb. Likevel kan det se ut til at vi har godtatt at mange av dem aldri blir selvforsørgende men lever av offentlige ytelser.

SSB har utarbeidet tall om innvandreres sysselsettingsgrad. Tallene er alarmerende. Bare 6 prosent av kvinner fra Syria er i full jobb (arbeider 30 timer i uken eller mer) det samme tallet for somaliske kvinner er 10 prosent. Tallene blir ikke stort bedre om man ikke legger heltid til grunn (arbeider 1 time eller mer i uken). Da er 10 prosent av syriske kvinner sysselsatte, og 26 prosent av de somaliske kvinnene.

Om vi ser på sysselsettingsgraden som en indikator på hvor vellykket integreringen er, kan vi slå fast at noe er alvorlig galt.

At for få er i heltidsjobb bidrar til at familier får dårlig økonomi. Eksempelvis lever nesten 38 prosent av barn med innvandrerbakgrunn i fattige familier, det viser tall fra 2016. Over 75 prosent av barn med bakgrunn fra Syria og Somalia levde i 2016 i familier med vedvarende lavinntekt, det samme tallet for barn med bakgrunn fra Irak, Afghanistan og Eritrea var på 50 prosent. Legger man disse indikatorene sammen, ser vi at innvandringen på sikt vil være en stor utfordring for velferdmodellens bærekraft om dette fortsetter.

Det venter tider med tøffe prioriteringer. Svingninger i oljeprisen, mer og mer motstand i flere partier mot å utnytte de fantastiske mulighetene vi har til å produsere mer olje og gass i fremtiden og gjennom dette sikre inntekter til Norge og arbeidsplasser til innbyggerne våre, samt at eldrebefolkningen øker fremover,  er noen av årsakene. I en tid med tøffe prioriteringer, er vi også nødt til å stille tydeligere krav. Et av disse kravene må være at også innvandrere kommer seg i full jobb og blir selvforsørgende.  Hvis man er opptatt av å ta vare på den norske velferdsmodellen for kommende generasjoner, må man være for en streng asylpolitikk.

Selvfølgelig er ikke alle kulturer like mye verd

Når vi reiser til andre land eller ser nyhetsinnslag fra land langt unna, blir vi stadig minnet på at vi ikke må ta våre verdier for gitt.

I boken til professor Terje Tvedt, Det internasjonale gjennombruddet, dokumenterer han godt hvordan politikere og akademikere sto sammen for et syn om at våre verdier er universelle. Og hvis vi bare snakket med, og ga pengebistand til land som forfekter det motsatte av oss, ville de til slutt bli som oss. Denne teorien slo selvsagt sprekker, og hører hjemme på historiens skraphaug.

I vår tid befinner vi oss på mange måter i en konflikt om verdier. Mange land legger til grunn verdier som legitimerer steining av kvinner som er utro, at homofile blir hengt og kritiserer man religionen blir man møtt med vold.

Mange tror at disse holdningene bare er hos en liten minoritet med fanatiske islamister. Det er heldigvis bare en liten minoritet med fanatikere som er villig til å bruke terror, men holdningene er bredt forankret i mange muslimske land. Ifølge Pew Research, et velanerkjent meningsmålingsbyrå i USA, ønsker den overveldende majoritet i mange muslimske land å innføre sharialovgivning som offisiell lov i landet.

Noen av de som flykter fra disse landene flykter nettopp fra disse verdiene fordi de ønsker frihet. Da er det helt uakseptabelt at de møter igjen ukulturen og verdiene som de flyktet fra i Norge og Europa. I mine øyne er det naivt å tro at holdningene til alle som kommer fra disse landene legges vekk med én gang de passerer passkontrollen på Gardermoen.

Flere av landene hvor det kommer flest asylsøkere til Norge og Europa er det bred støtte til sharia i deres hjemland. I Afghanistan støtter 99 prosent av muslimer at sharia skal bli offisiell lov. For Irak er tallet 91 prosent. I Sør-Asia støtter 76 prosent at man skal henrette dem som forlater islam.

Skal vi bevare norske og vestlige verdier som full ytringsfrihet, religionsfrihet og likestilling er vi nødt til å stå opp for dem. Norge er ikke perfekt. Men at vi er kommet dit vi er med det verdisettet vi har, kan ikke anses som noen tilfeldighet. Det er mange menn og kvinner som har kjempet for at vi skulle kunne nyte godt av den friheten vi i dag har, og som mange tar for gitt.

Sverige som ofte blir et eksempel på hvordan vi ikke bør møte innvandring og integreringsutfordringene, går også frem som et dårlig eksempel i denne saken. Nå viser det seg at 27 av 40 barnehager vil tvinge barn til å bruke hijab og innføre faste pauser for bønn.

Dette er ikke å stå opp for våre verdier. Det samme ser vi i debatten om niqab og burka. Nylig ble det innført forbud mot heldekkende plagg i undervisningen. Det skulle bare mangle at man kunne kommunisere med lærere og andre elever når man er i et klasserom. Likevel fremstiller enkelte dette som en form for rasisme hvor det handler om å undertrykke muslimer. Få ting er lengre fra sannheten.

Det handler om å stå opp for våre verdier. Skal vi lykkes der Sverige ikke har lyktes, er vi nødt til å verne om våre verdier. Vi må ikke la de som er tolerante mot det intolerante få styre. Tiden er absolutt inne for å forby burka og niqab i det offentlige rom, og innføre forbud mot hijab på skole og i barnehagen. Tiden er overmoden for å sette foten ned. De som vil leve etter undertrykkende og intolerante verdier har mange land i verden å flytte til. Vil man være i Norge må man innrette seg etter våre lover, regler og verdier.

– Sylvi

Bærekraftig innvandring? – da må bremsene på

Siden 2012 har Norge gitt oppholdstillatelse til personer som har kommet som asylsøkere, familiegjenforente, tusenvis av kvoteflyktninger gjennom FNs Høykommissær og 1500 relokaliserte asylsøkere fra Hellas og Italia. Til sammen er det snakk om nesten 80 000 mennesker! Dette er et dramatisk høyt antall som innebærer at det har kommet flere til Norge og fått opphold siden 2012, enn det er innbyggere i dagens Drammen kommune, som er Norges 5. største by.

Regjeringen og FrP foreslår at Norge skal ta imot 1120 kvoteflyktninger gjennom FNs Høykommissær for flykninger neste år. Som er nærmere nivået vi tok imot før Arbeiderpartiet initierte å ta imot 8.000 syriske flyktninger. Dette var FrP imot.

I tillegg til kvoteflyktninger vil det komme et ukjent antall asylsøkere på egen hånd, og ikke minst tusenvis på familiegjenforening. Familiegjenforeningen kan komme til å bli svært høy i mange år fremover fordi det har kommet så mange de siste årene. Ser vi på hvilke land i Europa som har gitt oppholdstillatelse til flest flyktninger per million innbyggere i perioden 2008-2016, ligger Norge på 3. plass etter Malta og Sverige.

Norge på 3. plass i toppen av antall som har fått opphold.

graf

Vi har enorme utfordringer med å integrere de som allerede har kommet. Som nevnt over er det snakk om nesten 80 000 personer bare siden 2012. Flere kommunepolitikere jeg har snakket med signaliserer at man er bekymret for økningen i sosialhjelpsutbetalingene. Hadde sysselsettingen vært den samme for ikke vestlige innvandrere som for befolkningen for øvrig hadde vi hatt 90 000 flere sysselsatte. Integreringsresultatene i kommunene er svært varierende. Noen gjør det bra, mens andre gjør det katastrofalt dårlig. Når kommunene ikke lykkes med å lære personer norsk og få dem i jobb, er dette et problem for vårt samfunn og bærekraften i velferdsmodellen vår på sikt, men det er også et stort problem for flyktningene det gjelder som får en dårlig start på integreringen fordi tilbudet i kommunen ikke holder kvalitetsmessig mål.

Neste år må integreringsbudsjettet nesten dobles for å finansiere økningen i antallet som bosettes etter de store ankomstene i 2015, til over 17 milliarder kroner. Jeg mener at det slettes ikke mangler penger til integrering, men at resultatene ikke er god nok. Jeg vil derfor fremover jobbe med å se på hvordan pengene kan brukes bedre for å få bedre resultater.

Det er positivt at asylankomstene nå er rekordlave. Dette gir oss mulighet til å bruke flere milliarder kroner i nærområder til krig og konflikt, istedenfor til å finansiere asylmottaksplasser i Norge. Jeg skjønner det er vanskelig for de som mister jobben rundt omkring på asylmottak i Norge. Men jeg mener det er bra at disse pengene heller brukes til å få barn på skole, dekke menneskers basale behov for mat, helsehjelp og annet i nærområder til krig og konflikt. Pengene strekker lenger og vi kan hjelpe flere av våre 65 millioner medmennesker i verden, som er på flukt fra krig og konflikt.

Norske kommuner har gjort en kjempejobb med å bosette og ikke minst hjelpe oss å håndtere den kritiske situasjonen som oppstod i 2015, da over 30 000 asylsøkere kom til Norge. Nå mener jeg at hovedfokuset til norske kommuner må være å integrere de nesten 80 000 personene som har fått tillatelse til å være her bare siden 2012. Vi vet at det også før dette ble gitt tillatelse til tusenvis av mennesker hvert eneste år. Skal vi ta vare på vår velferdsmodell på lengre sikt, og forhindre et enda sterkere press på våre verdier i et lengre perspektiv, så er våre handlinger hvert år fremover svært viktig. Vi må som politikere ta ansvar for at vi tar imot et bærekraftig antall personer som skal integreres. Da må bremsene på.

Evig vingling fra Arbeiderpartiet

(Denne teksten ble først publisert hos VG Nett.)

Arbeiderpartiet må ta virkeligheten innover seg, og lære av tidligere feil – før de påfører Norge en liberalisering som kan koste dyrt både for barna det gjelder og for landet vårt.

Frp og regjeringen fikk gjennom viktige asylinnstramninger i Stortinget som har bidratt til at Norge har hatt den sterkeste nedgangen i antall asylsøkere i hele Europa. Det er ikke tilfeldig. Nå skal Ap tydeligvis bruke første mulighet til å myke opp politikken de var med på å stramme inn. Når skal de lære av historien?

For nylig gikk Arbeiderpartiets innvandringspolitiske talsmann Stein Erik Lauvås ut og sa at det første de skal ta tak i når Stortinget åpner igjen i oktober, er å myke opp politikken for asylbarn.

Det gjør inntrykk på alle at barn forsvinner fra asylmottak eller begår selvskading. Derfor har regjeringen og samarbeidspartiene bevilget 50 millioner kroner til økt bemanning og barnefaglig kompetanse i asylmottak for enslige mindreårige. Men hva foreslår Ap egentlig, og hva vil det føre til?

Alle som har et beskyttelsesbehov og reelt flykter fra krig og konflikt vil få opphold i Norge, det gjelder enten du er over eller under 18 år. Er du over 18 år, får avslag på asylsøknaden og heller ikke har annet grunnlag for opphold i Norge, blir du returnert til hjemlandet. Dette er viktig for å sikre at vi hjelper de som faktisk trenger det – og ikke belønner at folk som er økonomiske migranter og som forsøker å misbruke det generøse asylsystemet vårt.

Når det gjelder enslige mindreårige som ikke har et beskyttelsesbehov, returneres disse ikke før de er 18 år hvis de ikke har kjente foreldre eller andre omsorgstilbud i hjemlandet.

Etter en voldsom økning i ankomstene av enslige mindreårige og en voldsom økning i kostnader forbundet med dette, strammet Stoltenberg II-regjeringen i 2009 inn regelverket og innførte dagens bestemmelse med tidsbegrensede tillatelser til enslige mindreårige asylsøkere mellom 16 og 18 år. SV tok dissens. Det som sjeldent nevnes er imidlertid hvor viktig signalene var knyttet til innstramningene som ble gjort. Like etter innstramningen stupte tallene for antallet enslige mindreårige som kom til Norge.

Graf over midlertidige tillatelser for enslige mindreårige asylsøkere

Graf
Det fremste målet for politikken overfor enslige mindreårige må være å sikre at færrest mulig barn uten beskyttelsesbehov legger på flukt til Norge. Det er beregnet at omtrent 90 prosent av de enslige mindreårige migrantene reiser med menneskesmuglere. Det er en lang og veldig farlig reise der mange opplever overgrep, vold, undertrykkelse og til og med drap er rapportert.

Hvis vi gjør Norge mer attraktivt for en bestemt gruppe, spesielt denne, vil flere komme og flere vil bli utsatt for disse umenneskelige handlingene. Mens menneskesmuglerne kynisk utnytter familier og barn for å tjene penger ved å love dem gull og grønne skoger, er det vår plikt å ikke lokke dem ut på denne flukten. Mange har ikke beskyttelsesbehov, men om Ap nå snur og gjennomfører endringer kan disse bli premiert med varig opphold i Norge selv om de ikke trenger beskyttelse.

Det Ap og andre partier nå kan komme til å vedta er i realiteten et asylamnesti. Det har sjeldent fungert godt. Ved å si at dagens lovverk er for strengt, og at de vil gi permanent opphold uansett om man er reell flyktning eller ikke, kan det skape et sterkt press mot Norge. Alle med logisk sans forstår at dette med stor sannsynlighet vil føre til at langt flere enslige mindreårige asylsøkere vil komme til Norge. Det ser vi også tydelig i alt som er av statistikk. Innstramninger fører til at færre kommer, og liberaliseringer sender signaler som gjør at flere kommer. Det har en selvforsterkende effekt. Som vi ser i grafen ovenfor har det en sterk sammenheng mellom antallet midlertidige tillatelser, altså at færre får bli i Norge, og hvor mange enslige mindreårige som kommer.

Etter den velkjente invitasjonen fra Jonas Gahr Støre i 2015 om å ta imot 10 000 kvoteflyktninger kom det 31 000 asylsøkere. Omtrent 5500 av dem var enslige mindreårige asylsøkere. Dette var en helt uholdbar situasjon. Etter innstramninger og tydelige signaler til de grunnløse asylsøkerne har det i 2017 kommet 149 enslige mindreårige asylsøkere til Norge.

Norge har stø kurs og stødig kontroll med innvandringspolitikken. Det siste vi trenger nå er eksperimenter basert utelukkende på gode intensjoner og ikke fakta. Jeg håper inderlig Arbeiderpartiet tar innover seg virkeligheten, og lærer av sine tidligere feil før de påfører Norge en liberalisering som kan koste dyrt både for barna det gjelder og landet vårt.

Kriminelle utlendinger skal ut!

La det være helt klart: Kriminelle utviste utlendinger skal ut av Norge. 

TV2-nyhetene har rettet søkelyset mot at politiet i noen saker møter store utfordringer med å få til utsendelse av personer som er utvist på grunn av straffbare forhold. Problemene for politiet i Norge er her det samme som for politiet i andre europeiske land.

Vi jobber imidlertid hele tiden med å få til en mer effektiv utsendelse av kriminelle utlendinger. Politiet gjør en fremragende innsats og i fjor tvangsreturnerte vi over 2.200 kriminelle utlendinger. Siden Denne regjeringen og FrP kom til makten har vi tvangsreturnert nesten 10 000 kriminelle utlendinger, mange av dem har holdt til i Oslo. I samme periode har vi sett en stor nedgang i kriminaliteten.

Med andre ord. Dette er noe vi tar på det dypeste alvor, og vi skal gjøre det vi kan for å bli enda bedre. Det er selvsagt ikke slik TV2 ønsker å fremstille det. Kriminelle utlendinger skal vi gjøre alt vi kan for at blir sendt ut.

Dersom det er noe i praksis som bør endres eller noe i regelverket som står i veien for en effektiv praksis, skal vi ta tak i det med en gang.

Ha en fin dag alle sammen!

– Sylvi.

Vi kan ikke ha en innvandringspolitikk styrt bare av følelser

Foto: Tore Sætre / Wikimedia

Vi skal ha et strengt og rettferdig system hvor det er likhet for loven. I møte med enkeltsaker kan det bli tøft.

Først vil jeg si at jeg skjønner godt at folk reagerer på denne saken. Med innledningen: «OFFER FOR LISTHAUGS KNALLHARDE LINJE» skriver TV2 en sak som startet før jeg ble statsråd. Derfor vil jeg bruke anledningen til å forklare systemet ordentlig. Jeg håper dere tar dere tid til å lese, og ikke forhåndsdømmer saken.

I TV2s ensidige spor lager de en sak om en person som har fått tilbakekalt statsborgerskapet av Utlendingsdirektoratet (UDI) Grunnen er at han skal ha løyet til norske myndigheter og oppgitt å være fra Somalia, mens han ifølge UDI er fra Djibouti. Veldig få fra Djibouti får asyl i Norge.

Det var en lignende sak tilbake i 2013. Da ble en Ap-politiker som var godt integrert fratatt statsborgerskapet etter 11 år i Norge. Han innrømmet å ha løyet og gitt falsk forklaring. Da kom ikke de samme kravene, og de samme utbruddene mot daværende statsråd med ansvar, Grete Faremo, uteble.

ap-politiker-innrommer-falsk-forklaring
Faksimile: VG 23.03.2013

Dagens asylpolitikk og system har bred tilslutning i Stortinget, og systemet for å tilbakekalle statsborgerskapet har vært likt i en årrekke. TV2 får saken til å fremstå som om jeg har sittet og kokt sammen denne saken selv. Det er ikke tilfelle. Jeg blander meg ikke inn i behandling av enkeltsaker. UDI gjør en grundig vurdering, og det er vanlig at politiet bistår aktivt og etterforsker sakene. Han har også full anledning til å ta saken videre til Utlendingsnemda og til domstolene. Det har han valgt å gjøre, og det vil være en rettssak som begynner i februar.

Velkjent problem
Allerede i januar 2015, nesten et år før jeg ble statsråd, skrev NRK en sak om en rekke kilder som hevder at mange fra Djibouti har jukset seg til opphold, ved å utgi seg for å være fra Somalia. Det er nettopp dette nå UDI gjennomgår. Det å tilbakekalle statsborgerskap eller oppholdstillatelse handler om at man aldri skulle hatt det i utgangspunktet.

NRK januar 2015
NRK januar 2015

Som kilder NRK snakket med januar 2015 sier:

Men han og kameratene vet at ikke alle som fremfører den historien, snakker sant. De vil ikke ha navn og bilde på trykk når de forteller at de vet om mange som har fått opphold på falske premisser.

– Det er mange som har vokst opp i Kenya, men som sier at de kommer fra Somalia.
– Det er litt kjipt, fordi folk juger for å få opphold.

Hvorfor er systemet sånn?
Mange sier: «Denne personen er velintegrert og i jobb. Vi kan da ikke sende ut en slik person.» Til dem vil jeg si at vi kan ikke ha et system som er annerledes om man er ressurssterk eller ikke. Det skal ikke være forskjell på Kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Har man løyet og jukset seg til opphold skal det avdekkes, og man skal få det trukket tilbake. Det uthuler tilliten til systemet, og åpner opp for utstrakt juks om personer kommer unna med å svindle den norske stat.

Det å få asyl i Norge er lukrativt, og veldig mange vil få det bedre av å komme hit. Norge skal bidra og hjelpe de som faktisk har et beskyttelsesbehov. Det er de som virkelig trenger asyl det går utover om personer bevisst misbruker vårt generøse system.

I 2004-2005 ble det behandlet politisk i Stortinget hvordan man skulle behandle denne typen saker. Politikerne avviste å ha en foreldelsesfrist for denne typen saker, da det handler om at man har fått statsborgerskap man aldri skulle fått. Det var også tydelig fra både utvalget og departementet at konvensjoner ikke legger hindringer for at personer kan bli statsløse i tilfeller hvor de har fått statsborgerskapet på falske premisser. SV, som nå er så kritiske, var med på denne vurderingen.

Ap og Sp vil liberalisere
Etter å ha styrt etter samme regler i åtte år i regjering snur nå både Ap og Sp, og vil støtte et forslag fra SV om å legge om systemet. Forslaget vil innebære at slike saker vil kunne ta lengre tid for å få en avklaring.

Jeg forstår godt at man føler urettferdighet når man ser denne saken. Jeg håper likevel dere tenker selv, og ikke lar dere styre av denne typen journalistikk av TV2. Dette er alvorlige saker og det er ingen, hverken jeg, UDI eller andre som tar lett på det. Vi må ha et system som avdekker de som jukser seg til opphold i Norge. Alternativet er tross alt ikke holdbart om vi skal føre en ansvarlig politikk.