Urovekkende få innvandrere fra enkelte land er i jobb

Mange innvandrere gjør en god innsats i det norske arbeidslivet og har lykkes med å bli integrert og forsørger seg selv. Men det er urovekkende få innvandrere fra enkelte land som er i full jobb. Enkelte innvandrergrupper har en sysselsettingsgrad på under 10 prosent. Innvandring koster mye penger, det må vi snakke mer om, rett og slett fordi det handler om at vedvarende høy innvandring vil kunne få alvorlige konsekvenser for den norske velferdsmodellen på sikt.

Innvandring av flyktninger og asylsøkere er dyrt. Utgifter til asylmottak, integreringstiltak, bosetting og norskopplæring er noen utgifter som er direkte knyttet til denne innvandringen. Vi er alle enige i at de som kommer hit skal integreres. Det vil vi skal resultere i at de kommer seg i jobb. Likevel kan det se ut til at vi har godtatt at mange av dem aldri blir selvforsørgende men lever av offentlige ytelser.

SSB har utarbeidet tall om innvandreres sysselsettingsgrad. Tallene er alarmerende. Bare 6 prosent av kvinner fra Syria er i full jobb (arbeider 30 timer i uken eller mer) det samme tallet for somaliske kvinner er 10 prosent. Tallene blir ikke stort bedre om man ikke legger heltid til grunn (arbeider 1 time eller mer i uken). Da er 10 prosent av syriske kvinner sysselsatte, og 26 prosent av de somaliske kvinnene.

Om vi ser på sysselsettingsgraden som en indikator på hvor vellykket integreringen er, kan vi slå fast at noe er alvorlig galt.

At for få er i heltidsjobb bidrar til at familier får dårlig økonomi. Eksempelvis lever nesten 38 prosent av barn med innvandrerbakgrunn i fattige familier, det viser tall fra 2016. Over 75 prosent av barn med bakgrunn fra Syria og Somalia levde i 2016 i familier med vedvarende lavinntekt, det samme tallet for barn med bakgrunn fra Irak, Afghanistan og Eritrea var på 50 prosent. Legger man disse indikatorene sammen, ser vi at innvandringen på sikt vil være en stor utfordring for velferdmodellens bærekraft om dette fortsetter.

Det venter tider med tøffe prioriteringer. Svingninger i oljeprisen, mer og mer motstand i flere partier mot å utnytte de fantastiske mulighetene vi har til å produsere mer olje og gass i fremtiden og gjennom dette sikre inntekter til Norge og arbeidsplasser til innbyggerne våre, samt at eldrebefolkningen øker fremover,  er noen av årsakene. I en tid med tøffe prioriteringer, er vi også nødt til å stille tydeligere krav. Et av disse kravene må være at også innvandrere kommer seg i full jobb og blir selvforsørgende.  Hvis man er opptatt av å ta vare på den norske velferdsmodellen for kommende generasjoner, må man være for en streng asylpolitikk.

Bærekraftig innvandring? – da må bremsene på

Siden 2012 har Norge gitt oppholdstillatelse til personer som har kommet som asylsøkere, familiegjenforente, tusenvis av kvoteflyktninger gjennom FNs Høykommissær og 1500 relokaliserte asylsøkere fra Hellas og Italia. Til sammen er det snakk om nesten 80 000 mennesker! Dette er et dramatisk høyt antall som innebærer at det har kommet flere til Norge og fått opphold siden 2012, enn det er innbyggere i dagens Drammen kommune, som er Norges 5. største by.

Regjeringen og FrP foreslår at Norge skal ta imot 1120 kvoteflyktninger gjennom FNs Høykommissær for flykninger neste år. Som er nærmere nivået vi tok imot før Arbeiderpartiet initierte å ta imot 8.000 syriske flyktninger. Dette var FrP imot.

I tillegg til kvoteflyktninger vil det komme et ukjent antall asylsøkere på egen hånd, og ikke minst tusenvis på familiegjenforening. Familiegjenforeningen kan komme til å bli svært høy i mange år fremover fordi det har kommet så mange de siste årene. Ser vi på hvilke land i Europa som har gitt oppholdstillatelse til flest flyktninger per million innbyggere i perioden 2008-2016, ligger Norge på 3. plass etter Malta og Sverige.

Norge på 3. plass i toppen av antall som har fått opphold.

graf

Vi har enorme utfordringer med å integrere de som allerede har kommet. Som nevnt over er det snakk om nesten 80 000 personer bare siden 2012. Flere kommunepolitikere jeg har snakket med signaliserer at man er bekymret for økningen i sosialhjelpsutbetalingene. Hadde sysselsettingen vært den samme for ikke vestlige innvandrere som for befolkningen for øvrig hadde vi hatt 90 000 flere sysselsatte. Integreringsresultatene i kommunene er svært varierende. Noen gjør det bra, mens andre gjør det katastrofalt dårlig. Når kommunene ikke lykkes med å lære personer norsk og få dem i jobb, er dette et problem for vårt samfunn og bærekraften i velferdsmodellen vår på sikt, men det er også et stort problem for flyktningene det gjelder som får en dårlig start på integreringen fordi tilbudet i kommunen ikke holder kvalitetsmessig mål.

Neste år må integreringsbudsjettet nesten dobles for å finansiere økningen i antallet som bosettes etter de store ankomstene i 2015, til over 17 milliarder kroner. Jeg mener at det slettes ikke mangler penger til integrering, men at resultatene ikke er god nok. Jeg vil derfor fremover jobbe med å se på hvordan pengene kan brukes bedre for å få bedre resultater.

Det er positivt at asylankomstene nå er rekordlave. Dette gir oss mulighet til å bruke flere milliarder kroner i nærområder til krig og konflikt, istedenfor til å finansiere asylmottaksplasser i Norge. Jeg skjønner det er vanskelig for de som mister jobben rundt omkring på asylmottak i Norge. Men jeg mener det er bra at disse pengene heller brukes til å få barn på skole, dekke menneskers basale behov for mat, helsehjelp og annet i nærområder til krig og konflikt. Pengene strekker lenger og vi kan hjelpe flere av våre 65 millioner medmennesker i verden, som er på flukt fra krig og konflikt.

Norske kommuner har gjort en kjempejobb med å bosette og ikke minst hjelpe oss å håndtere den kritiske situasjonen som oppstod i 2015, da over 30 000 asylsøkere kom til Norge. Nå mener jeg at hovedfokuset til norske kommuner må være å integrere de nesten 80 000 personene som har fått tillatelse til å være her bare siden 2012. Vi vet at det også før dette ble gitt tillatelse til tusenvis av mennesker hvert eneste år. Skal vi ta vare på vår velferdsmodell på lengre sikt, og forhindre et enda sterkere press på våre verdier i et lengre perspektiv, så er våre handlinger hvert år fremover svært viktig. Vi må som politikere ta ansvar for at vi tar imot et bærekraftig antall personer som skal integreres. Da må bremsene på.

Talen min til årets integreringskonferanse

Tale 27. september

Velkommen til årets integreringskonferanse. Her samles viktige aktører på integreringsfeltet og diskuterer utfordringene vi må lykkes med for å skape et best mulig samfunn for alle, der alle har like muligheter uansett bakgrunn. Friheten til å leve sitt liv og ta egne valg er en rettighet som det må kjempes for i Norge også i 2017. Det er viktig å ta debattene og diskutere de problemene vi har, på samme måte som vi liker å fremheve det som går bra. Å ikke ta debatten og diskutere problemer løser ingenting.

Innvandrings- og integreringsdebatten er ingen hvilken som helst debatt. Den har seilet opp til å bli en av de viktigste sakene for folk flest ikke bare i Norge men i nær sagt hele Europa.

Mye går godt i Norge, også når det gjelder integrering. Mange lærer seg norsk, kommer i arbeid, og veldig mange respekterer og etterlever viktige verdier som demokrati, ytringsfrihet, religionsfrihet og likestilling for å nevne noe. Det blir satset mer på arbeidspraksis i integreringsløpet. Vi setter mer krav til den enkelte.

Men integreringen er ikke bare en solskinnshistorie, og det kan ikke bare løses med offentlige budsjetter og hyggelige festtaler. Det krever hardt arbeid, ikke bare fra myndighetene, men også fra den enkelte som skal integrere seg. Jeg synes det er bra at flyktninger sier fra når tilbudet de får ikke er godt nok. Jeg vil gi honnør til flyktningene som ble bosatt i Gamvik kommune som opplevde at norskopplæringen var for dårlig. De klaget dette inn til Fylkesmannen. Dette fortjener de honnør for, ikke hatefulle og rasistiske bemerkninger som man opplevde i lokalavisen.

Få andre debatter er som innvandrings- og integreringsdebatten. Det er mye temperatur og mange følelser i sving. Dette er forståelig fordi det handler om mennesker. Den store majoritet besinner seg og opptrer ordentlig i debatten, eller har resignert fordi de ikke orker å delta lenger. Jeg mener det er på tide at den offentlige debatten blir mer konstruktiv. Jeg vil derfor oppfordre alle til å opptre på sosiale medier og ellers på nettsteder som du gjør i møte med mennesker. Ikke skriv noe du ikke ville sagt. Tolk de som har andre meninger enn deg i beste mening heller enn i verste. Og la oss ha en felles front for å bekjempe rasisme og ekstreme holdninger uansett hvilke miljøer den har sitt utspring i.

Personer med innvandrerbakgrunn har like stor frihet til å ytre sine meninger som alle andre. Det er uakseptabelt at personer risikerer å bli hetset, angrepet og truet på basis av at de er mørke i huden. Slik som Sumaya Jirde Ali, en person som er uenig med meg i nær sagt alt jeg noen gang har sagt. Men det er hennes rett, og den friheten skal man ha i Norge, uansett hvilken bakgrunn man har, og uansett om du er jente eller gutt. De som hetser og truer Ali på denne måten, også i mitt navn, skal vite at de har ingen støtte hos meg. Jeg tar fullstendig avstand fra dem, og de skal vite at det de gjør er uakseptabelt, og helt på akkord med de norske verdiene – hvor vi ikke truer hverandre bare fordi vi er uenige.

Det er forkastelig at en 17 år gammel gutt i Grorud AUF opplever grusomme kommentarer etter at han ble intervjuet på valgvaken. Jeg forstår at moren hans gråt når hun leste kommentarer som kom i kjølvannet av intervjuet. Mye av det var reinspikka rasisme. Jeg ville også grått om slike ting var sagt om mitt barn.

Kvinner som Shurika Hansen og Amal Aden opplever annen hets og andre trusler. De opplever noe som vi ikke er vant til i Norge. Nemlig at familie, slekt og innvandrermiljøet de har tilknytning til, angriper deres rett til å være frie. For noen av dem har det gått så langt at de trenger politibeskyttelse. For andre trenger de å «komme seg vekk» og reise unna de som stadig skal legge seg opp i livet deres. De blir bedt om å holde kjeft, de blir truet på det groveste, og folk skal bestemme over hvordan de kler seg, ter seg, og hvem de gifter seg med. Det er en ukultur vi aldri må akseptere i Norge, og på samme måte som vi slår ring om de som får hets og trusler, må vi sette ned foten for disse mørkemennene og være tydelige på at vi aldri vil akseptere at de får frarøve friheten til innvandrerjenter i Norge.

Det er et faktum at det finnes rasisme i Norge. Nazister marsjerer i gatene våre igjen. Når man vet hvilken grusom og totalitær ideologi disse personene fremhever er det grusomt å tenke på at det finnes personer med disse meningene i Norge i 2017. Selv om dette er en marginalisert gruppe er det viktig å være på vakt overfor disse kreftene. Norge har et lite miljø men vi skal ikke lenger enn til Sverige før vi ser et større miljø. Sverige har ikke hatt en åpen innvandringsdebatt men har et stort nazistmiljø. Svaret på å bekjempe disse kreftene er ikke å slutte å snakke om det. Tvert imot det er å fortsette den åpne debatten, selv om den er vanskelig.

Vi vet også at jødehatet lever i beste velgående i Norge og Europa. Jøder som søkte tilflukt på dette kontinentet er nå i ferd med å flykte på ny grunnet økende jødehat.

Mens vi før trodde jødehat var noe forbeholdt høyreekstreme krefter er det ikke lengre slik. I en rapport fra Holocaustsenteret oppgir flere jøder som bor i sammenlignbare land at de blir utsatt for mer vold og trusler av venstreekstreme og ikke minst islamistiske ekstreme.

Vi har bekjempet nazismen, fascismen og kommunismen. Vår tids totalitære ideologi er islamismen, og den må også bekjempes.

Men det er også flere typer hets og trusler i landet vårt. Det finnes mørkemenn og det finnes rasister som skal bekjempes. Men det finnes også mange helt vanlige mennesker, med helt legitime meninger som blir skremt til taushet i den offentlige debatten. Det skal svært lite til for å bli stemplet som rasist. Flere kom bort til meg i valgkampen og sa at de gjerne skulle deltatt i debatten men at de ikke orket belastningen.

Dette er heller ikke noe nytt. På fjorårets integreringskonferanse hadde vi besøk av professor Unni Wikan som snakket om debatten på 1990- tallet. Hun ble stemplet som rasist og nazist for å ta til ordet for å stille krav om at de som kom til Norge må lære norsk. Hun fikk et voldsomt mediekjør mot seg.

Nå har vi heldigvis kommet mye lengre. Men vi er fortsatt langt unna en offentlig debatt hvor vi kan diskutere uenigheter, og slutte å tilegne hverandre forferdelige motiver. Meningspolitiet mener at alle som har andre oppfatninger enn dem selv er rasister, fascister og nazister. Det kan se ut som om de som snakker mest om raushet og toleranse, har minst raushet og toleranse mot dem som har andre meninger. Problemet med dette er at det utvanner begreper og lar de som virkelig er rasister og nazister «slippe litt unna».

Så la oss bekjempe alle ytterliggående krefter og slutte med drittslengingen i kommentarfeltene. Da kan vi kanskje komme videre med debatten. Vi har utfordringer og de må vi tørre å snakke om. Dersom yrkesdeltakelsen blant innvandrere var den samme som for etniske nordmenn ville 90 000 flere vært i jobb. For velferdsmodellen vår på lenger sikt er det viktig å lykkes bedre.

Skal vi klare det, må vi bekjempe de ytterliggående kreftene som ønsker å ødelegge samfunnet vårt, og kombinere en streng innvandringspolitikk med en integreringspolitikk som stiller krav og sørger for at folk som kommer til Norge aksepterer våre verdier, kommer i arbeid og betaler skatt.

Talen hvor jeg utfordret den muslimske lederen Tahir ul-Qadri

Tusen takk for at jeg ble invitert til å komme hit i dag.

Jeg vil takke Minhaj for å bidra til å sette ekstremisme på kartet. Altfor mange mennesker har blitt kaldblodig drept i Islams navn.

Paris. Nice. Normandie. Brussel. London. Manchester. København. Flere byer i Tyskland og Stockholm er bare noen eksempler på steder som har blitt rammet av islamistisk terror de siste årene, men hardest går det utover sivile i muslimske land i Midtøsten og Afrika.

Jeg tror mange føler at terroren rykker stadig nærmere. Det er tusenvis av voldelige islamister i Europa, noen av dem også i Norge.

Derfor foregår denne diskusjonen i mange land for tiden. Når det kommer til terror og angrep på sivile i Islams navn, er det viktig og grunnleggende at dere tar fullstendig avstand fra dette, og jobber for å bekjempe disse holdningene som har tatt altfor mange uskyldige liv.

I Europa har vi bekjempet kommunisme, fascisme og nazisme. Islamisme er nåtidens skrekkideologi og må også bekjempes. Historien har vist oss at undertrykkende og totalitære ideologier blir nedkjempet.

Vi ser at uskyldige mister livet på konsert, på julemarked og andre steder der man ønsker å oppleve glede. Istedenfor opplever de marerittet og mange føler at våre land er under angrep av krefter som ikke har noe her å gjøre.

For det hjelper ikke hvor mye vi fordømmer terrorangrepene og denne ekstremismen. Det hjelper ikke at politikerne fordømmer angrep etter angrep, for det skjer stadig igjen. Folk i mange europeiske land lever i frykt for de kreftene som ønsker å ødelegge våre samfunn. Skal vi bekjempe disse holdningene, må det gjøres gjennom at miljøene selv tar denne kampen. Det oppfatter jeg at dere gjør, og det er viktig.

Tryggheten er under angrep. Og verdiene er under angrep.

For i dag vil jeg snakke om de verdiene som Norge og Europa er tuftet på og som vi med denne ideologien opplever er under angrep.

Islamisme som politisk ideologi er uforenlig med norske og vestlige verdier. I vestlige land lever befolkningen i frihet, frihet til å tro på hva du vil, eller ikke tro. Frihet til å si og ytre det du måtte mene. Frihet for kvinner til å bestemme over egne liv, egne klær og hvem man skal gifte seg med. Frihet til å velge de politikerne vi ønsker skal representere oss. Frihet til å elske den man vil, uansett kjønn, uten å bli utsatt for trusler eller vold.

Det betyr at de som kommer til Norge og ønsker å bo her, må lære, respektere, akseptere og etterleve våre verdier. I vårt samfunn skal disse verdiene være selvsagt for alle. Dessverre ser vi at det ikke er tilfellet. Derfor er det nødvendig, mer enn noen gang, å stå opp for at alle, uavhengig av bakgrunn, skal kunne leve frie liv i Norge.

Mange av de som har flyktet til Norge har flyktet fra ufrihet og verdier som fratar enkeltmennesket egenverdi og makten over eget liv. Det er bekymringsfullt at noen av disse sier at holdninger de flyktet fra, er nå kommet hit, og møter dem i frie Norge.

Vi er fullstendig klar over at det finnes ulver i fåreklær. Viktige mennesker som sier én ting offisielt, og noe helt annet når de snakker til sin egen sekt. Dette har blitt brakt til overflaten en rekke ganger tidligere og registrerer at flere aviser viser at dagens hovedtaler her på arrangementet fronter ett sett med holdninger i vesten, og et annet hjemme.

Er virkelig dagens hovedtaler for steining som straffemetode? Dødsstraff for blasfemi? At islamske lover bør settes over vestlige lover? Dette er ikke forenlig med norske og vestlige verdier

Jeg er spent på foredraget som kommer etterpå. 

For å bekjempe ekstremisme må det tas et oppgjør med verdier uforenlig med å leve frie liv, respektere andre sin tro, seksuelle legning, ytringsfrihet og undertrykkelse av kvinner. Dersom det er viktig å etterleve verdier som er uforenlig med verdiene i Norge, så finnes det en lang rekke land man kan flytte til, men la oss stå sammen om å bevare de vestlige verdiene som er grunnlaget for alle de beste landene i verden å bo i. Som er de landene hvor mennesker flykter til – ikke fra.

Løsningen er at landene mennesker flykter fra, endres, ikke at landene de flykter til, våre demokratier, skal endres i motsatt retning.

Lykke til med konferansen, og håper dette blir en milepæl i arbeidet med å bekjempe ekstreme holdninger og terrorisme.

Takk for meg!

Kontantstøtte: Yte før man kan nyte?

Jeg har alltid vært opptatt av familienes valgfrihet. Jeg mener det er en viktig verdi å tilbringe mer tid sammen med barna sine når man har mulighet til det og at det er flott at man kan prioritere forskjellig. Det finnes andre verdier enn gods, gull og pensjonspoeng. Kontantstøtten gir mulighet til å være hjemme lenger med barna eller bruke dagmamma for å utsette oppstarten i barnehage.

Imidlertid er det i dag alle andre som må betale for denne valgfriheten som kontantstøtten gir. I dag kan man, uten å ha bidratt med en eneste krone til fellesskapet, hente ut 7.500 kroner i måneden i kontantstøtte for barnet sitt i perioden mellom 1 og 2 år. Vi ser at mange innvandrerkvinner benytter denne ordningen og at det virker negativt på integreringen. Dette gjør at man bør se på hele ordningen. Det ble utbetalt kontantstøtte for hele 45 prosent av alle ettåringene med innvandrerbakgrunn, og kun 16 prosent av ettåringene uten innvandrerbakgrunn. (Se figur fra SSB)

binary-174602-40811

NAV-rapport: Flere velger kontantstøtte fremfor å jobbe – særlig innvandrere.

Brochmann II- utvalget understreker at den norske velferdsmodellen kan komme under sterkt press som konsekvens av høy innvandring, lavere oljeinntekter og en aldrende befolkning. Skal vi lykkes er vi nødt til å få flere innvandrere integrert og inn i arbeid.

Blant innvandrerkvinner fra Afrika er det kun 37,5 prosent som er i arbeid, mens 66 prosent av norske kvinner er i arbeid.

Jeg er kritisk til å videreføre en ordning som bidrar til å gi denne typen stønad til personer som ikke har bidratt inn til fellesskapet. Den høye innvandringen til Norge de siste tiårene har ført til en ny virkelighet som innebærer at vi er nødt til å legge om ordningen.

Jeg mener uansett at valgfrihet for barnefamilier er en viktig verdi. Hva med å bevare kontantstøtten, men forbeholde den til de som har vært bidragsytere over noen år før de får barn? Som er i jobb og har hatt en viss inntekt? Dette vil si at kontantstøtten blir en opparbeidet rettighet. Det har vi også for eksempel når det gjelder foreldrepenger.

Mener dere at dette kan være en god idé?

Norske verdier og kultur på dagsorden fra første stund

Jeg har alltid vært opptatt av at de som kommer til Norge skal tilpasse seg våre verdier og kultur, ikke motsatt. Noe av det mest fantastiske med å være statsråd er muligheten til å påvirke samfunnet. Jeg mener det er svært viktig å sette norske lover, regler, verdier og kultur høyt på dagsorden for alle som kommer til Norge og søker asyl. Derfor er det kjempebra at forslaget fra regjeringen og FrP om 50 timer opplæring i norsk kultur og verdier har bred oppslutning, og nå går vi i gang!

Mange av asylsøkerne kommer fra land der blant annet kvinnesyn, sosial kontroll, syn på oppdragelse, ytringsfrihet og religionsfrihet er helt annerledes enn i Norge. Uansett vil asylsøkere være i Norge en periode, inntil de har fått svar på sin asylsøknad. Da er viktig at de setter seg raskt inn i hvilke lover, regler, verdier og kultur som er gjeldende her i landet. Det er få om noen som legger igjen holdninger og verdier på grensen. Det er bra for integreringen at man raskt lærer om det samfunnet man har kommet til, og det er viktig for samfunnet at de som kommer hit innretter seg etter våre lover, regler og verdier.

Endelig er vi klar til å rulle ut første del av opplæringen, som skal foregå på asylsøkernes eget språk. Til sammen skal vi innom 9 temaer. I dag er vi klar til å lansere det første av de ni temaer. Det første tar for seg hverdagslige temaer og sosial omgang. Her skal man gjennomgå temaer som deltakelse i hverdagslivet. I Norge jobber stort sett både far og mor, man betaler skatt og bidrar til fellesskapet. Vi tar opp dugnad som er viktig å stille opp på, også for å bli kjent med andre og gjøre sin del av innsatsen for frivilligheten. I tillegg går man gjennom og legger opp til å drøfte følgende temaer: forhold til tid, fritid, frivillighetens rolle, høflighetsnormer, naboskap og lokalmiljø (det er for eksempel viktig å lære seg ordensregler og håndtering av søppel når man bor i blokk eller tett inn på andre), nordmenns forhold til naturen og friluftsliv, personlig økonomi, samhandling mellom kjønnene og mellom ledere og medarbeidere, trafikksikkerhet og uskrevne regler i sosial omgang med andre/ samtaleemner.

Jeg holder dere oppdatert på de andre temaene som kommer senere (likestilling, vold i nære relasjoner med mye mer.)

Hvem er denne personen de snakker om?

Hvem er denne personen de snakker om?
Den siste tiden har en rekke kjente og ukjente personer gått til harde angrep mot meg. Jeg har blitt kalt mye forferdelig. Jeg tenker ofte, hvem er det de snakker om? Familie og venner lurer også på hvem de snakker om. Det er ingen vi kjenner.

Mange ønsker å fremstille meg som hjerterå, følelsesløs og kald. Jeg er ikke det. Men i bunn og grunn en vanlig mor, ektefelle, datter og barnebarn som er opptatt av familien og opptatt av at folk flest skal ha det bra. Jeg er opptatt av å hjelpe flest mulig mennesker til et bedre liv. Skal man være med å styre et land må man tenke langsiktig. Hvordan ønsker vi at samfunnet skal se ut om 20 år, 30 år og etter at mitt liv på jorden er over?

Norge er et lite land med en velferdsmodell som vi har bygd opp gjennom generasjoner. Folk har stått på, jobbet, betalt skatt, alt i ånden av «gjør din plikt – krev din rett.»

Den globaliserte verden vi står overfor setter velferdssamfunnet vårt under press. En stor innvandring år etter år vil forandre det landet vi bor i både økonomisk og kulturelt. Jeg ønsker ikke dette. Jeg vil at mine barn og barnebarn skal leve i et samfunn med gode velferdsordninger og i et land som er bygget på verdier som likestilling, ytringsfrihet, demokrati og religionsfrihet. Det vi gjør nå vil ha stor betydning for hvordan Norge vil bli i fremtiden.

Selvsagt er det slik at veldig mange barn i verden ville få det bedre i Norge enn i det landet de kommer fra. Men det er ikke bærekraftig å la alle barn automatisk få opphold. Dette ville gitt signal til menneskesmuglere og andre om at det er fritt frem for barnefamilier å komme til Norge med garanti om å få bli. Det er vanskelig med enkeltsaker og barn som sendes ut. Men skal asylinstituttet håndheves strengt og rettferdig må de som får avslag reise ut frivillig eller med tvang. Mange har fremstilt det som om jeg synes det er flott at barn blir sendt ut. Dette er løgn. Men dette er et marked som styres av menneskesmuglere og det er derfor bra å få ut signaler, også gjennom New York Times, som kan bidra til at færre økonomiske migranter kommer til Norge.

Vi må hjelpe flest mulig

Hvordan hjelper vi flest mulig? Er det gjennom å ta imot flest mulig asylsøkere til Norge og gi dem opphold? Nei. Som Oxford-professor Paul Collier påpekte overfor Minerva at vi «har en absolutt moralsk plikt til å hjelpe flyktninger, men fortrinnsvis i nærområdene deres». Ifølge han er det slik at for hver dollar som brukes i nærområdene, koster det 135 dollar i Europa. Han understreker at europeiske og øvrige vestlige land bør arbeide for å skape «safe-havens», som kan sørge for at flyktninger får hjelp, og at migranter (uten beskyttelsesbehov) avvises fra å søke lykken i Europa. Derfor burde pengene som nå samles inn i mitt navn til NOAS som er en interesseorganisasjon for asylsøkere i Norge heller gå til å hjelpe barn i nærområdene til krig og konflikt, barn som ikke får gå på skole, og barn som mangler mye av det grunnleggende.

Tenke langsiktig

Noen har spurt om hvordan jeg får til å sove om natten. Jeg sover som en stein i visshet om at vi gjør det eneste riktige for Norge på lang sikt. Selvsagt er det triste enkeltsaker med mennesker som har satset alt på et liv i Norge og som har fått sine drømmer knust. Men vi kan ikke gi økonomiske migranter opphold. En streng asylpolitikk handler også om respekt for asylinstituttet.

Jeg hadde ikke sovet like godt om natten om jeg var politiker i Sverige– hvor politiet blir steinet, ambulanser ikke kommer frem fordi det er utrygt uten politieskorte. Politifolk vil slutte i jobbene sine og at over 50 separate områder er soner man ikke tør å gå inn i uten ekstra beskyttelse. Og det vil ingen ende ta. Stadig flere hendelser oppstår, i sommer var det en bølge av bilbranner – politiet sier de mister kontrollen. Noe av det mest grunnleggende en regjering og politikere må sikre er tryggheten for folk. Jeg synes det jeg ser fra Sverige er noe helt annet enn trygghet. Jeg vil ikke ha slike tilstander i Norge derfor er både retorikk og politikk viktig.

I politikken skal man ha et stort hjerte for mennesker og for å hjelpe flest mulig. Men man må faktisk også koble inn hodet og tenke langsiktig på vegne av landet vårt. Innvandrings- og integreringspolitikken er svært viktig for landets fremtid. Det betyr noe hvem som styrer. Ønsker du en streng og bærekraftig politikk som bevarer vår velferdsmodell så bør FrP fortsette å styre landet.